Tankestreif fra budeia i Prestseteren

Tankestreif fra budeia i Prestseteren

Kronikk i adresseavisa lørdag 23. august 201410456013_10204569819912049_7649892871622797504_n

Tankestreif fra seterlivet

Sammen med to tenåringsjenter opplevde vi idyll på seteren i sommer. Strålende vær, men også klegg i tonnevis. Og arbeid skal gjøres. Det skal melkes og separeres. Rømmegraut skal lages til forbipasserende gjester. Mobilen bør bare lades når aggregatet er i gang under melkinga.

Og mens sola steika og kleggen beit, kom overskrifter om stor økning i bruk av psykofarmaka blant unge jenter som sliter med angst og andre psykiske utfordringer. Og det advares mot kroppshysteriet; tre av fire vil ha slankere kropp. I det bildet som ofte tegnes av ungdom er det stort fokus på at det er for lav gjennomføringsgrad i videregående skole og at dette skaper dropouts. Men det finnes flere mulige fortellinger, både om ungdom og samfunn.

prestsetern badekulp

Hvilke fortellinger som fortelles bidrar til vår forestilling om hva som er realiteter. Slik sett finnes fortellinger om de utagerende ungdommene, de som soser og sløver, de som faller utenfor, de som står i fare for å marginaliseres også som følge av konsumeringssamfunnets fordringer, det som Mari Rysst beretter om i en artikkel fra 2005. Av en annen ungdomsforsker, Tormod Øia (2013), får vi høre at de fleste ungdommene er «normale», «ordentlige» og «snille», bruker rus i liten grad og trives på skolen. Å være ung i et komplekst samfunn er komplisert. Og vi traff totenåringer som hadde valgt seteren som feriemål.

Vi så neglelakk og mobil bli byttet ut med steiking av kikkil og laejpie innimellom kortspill og hyling og plasking i vann under kveldsbadet i den idylliske kulpen i elva bak seteren (Kikkil er en lokalt variant av lapper eller sveler og laejpie er et sørsamisk ord for tynnbrød). Når mobilen bare kunne lades når aggregatet gikk under melkinga ble det å ha begrenset netttilgang, ble et gode og ikke en frustrasjon. Goder man ellers tar for gitt ble begrenset. Det var arbeidsoppgaver som måtte gjøres, men også tid til hvile og rast innimellom rutinene som holdt dagene i hop. Det kommer gjester til seteren og jentene ser og lærer, de er en del av arbeidsfellesskapet. Og vi sitter sammen og ser på sola som går ned og farger den spesielle fjellformasjonen som kyrne går i ly av. Jentene konstaterer at vi gammelkjerringene er like «tullete» som de er. Latter og kommentarer sitter løst. Ikke alt har gått like knirkefritt i løpet av dagen og akademikeren må tåle oppstramming like vel som ungdommen: «Du skulle ikke vaska separatordelene etter den skummamelksbøtta, den skal alltid vaskes til slutt». Og så lærer vi det til neste dag, vi som er noviser.

prestsetern 4

Aron Antonovsky har skrevet innsiktsfullt om hvordan meningog sammenheng er viktig for å klare også det som er utfordrende, og det er jo livet ofte. På seteren er det mening og sammenheng i det vi gjør. Her er man i kontakt med naturen og kulturlandskapet. Det lages mat av det som naturen gir, og man må gjøre det selv. Man må arbeide for å få melka fra kyrne og til det blir yoghurt på bordet. Det er rytme og ritualer. Prosedyrer for hygiene og baking. Et sted hvor man opplever mening og sammenheng, fordi det er så grunnleggende det man gjør. Ikke som et ideal for den moderne verden, men seteren blir et sted å justere kurs og koble seg direkte på den levende verden.

Tida oppleves annerledes på seteren enn hjemme. Tiden på seteren kan betegnes som syklisk, med stadig tilbakevendende gjøremål i pakt med årstider og nødvendige daglig stell av dyr. Det moderne samfunnets tid oppleves som lineær, mot et sluttmål og ferdig produkt. Dagens ungdom lever i tillegg i enpostmoderne, fragmentert og hyperreal tid, der de er tilstede samtidig på flere arenaer gjennom sin smartphonebruk. Men sammenheng, rytme og ritualer er viktig for både utholdenhet og opplevelse. Å dra en gammel og litt slitt separator kan være tungt. Men kommer man inn i rytmen går det bedre og man holder ut lengre. Men begynner man å se etter hvor mye melk det er igjen i karet, eller slå etter kleggen, brytes rytmen og det blir tungt å ta seg igjen i sveivinga. Kroppen blir også noe annet enn et utstillingsobjekt. Den blir et nødvendig redskap for å få arbeidet gjort. Og arbeidet må gjøres. Kyrne må melkes, og melka tas vare på. Nå. Man blir svett og tjafset på håret, skrubbsår på legger og kleggbitt over det hele. Klærne blir flekkete, sminken ligger ubrukt i toalettveska og Gucci-veska ville sett latterlig ut. Kanskje er det godt å flytte fokuset bort fra seg selv noen dager, kjenne på erfaringen og ta den med seg tilbake til hverdagen og press om konsumering og selvfokusering. Kanskje er det vaksine i dette oppholdet? Som et apropos, ordet vaksine kommer fra det latinske ordet for ku, vacca.

prestsetern 3

Lav gjennomføringsgrad i videregående skole har mange årsaker. En av dem er at undervisningen og kunnskapen som presenteres ikke gir mening. At det de lærer ikke har betydning for det nære livet, og men for testresultater og avgangsvitnemål som et sluttpunkt. Tida kan ikke skrues tilbake, men vi kan stoppe opp å tenke oss litt om av og til. En av gjestene på seteren var tidligere fjelloppsynsmann. Oddvar Åsvoll har skrevet bok om «Livet i fjelli», et dokument om hvordan man kan lære utenom skolebenken. Man kan lære selv uten læreplaner. Man kan bidra til foredling av verdier og hvordan samspillet mellom folk og natur kan resultere i liv eller død. En kunnskap som ikke er lite aktuell i dag med de miljøutfordringer verden står foran.